Om restitusjon og risiko
Det er jo flott å lese at du er veldig fornøyd
med din egen restitusjonsevne, men du du
er jo ikke akkurat 7 år-så godt du har fått kjeft av Sjefen for den trappeløpingen:) Forskingenviser ( føler det gir tyngde å referere til forskning) at du bør bruke ankel ortose hele tiden (kan slippe
om natta) de første 4-6 ukene, deretter ved risikoaktivitet i minst 3 mnd. Samtidig skal du begynne med bevegelighetstrening og balansetrening ca 10 min daglig, men det kan Marianne mye mer om enn meg. Og jeg fortsetter med gla` nyheter: Du har opp til 10 ganger høyere risiko for å slå opp igjen skaden de første 3-6 mnd og da blir det jo lite penger til CHRISC.... hvis Marianne eller jeg friskmelder deg kan du jo bare skylde på oss-fin taktikk.
Oppdatering etter ankelsjekk: Som forventet er lig thalus fibulare anterior røket helt eller delvis av, mulig og skade på lig calcano fibulare. Ingen mistanke om syndesmose eller bruddskade (Det kan vi jo ta en takkebønn for i kveld toppidrettsutøveren to be er informert om at han kan begynne å trene til smertegrensen hvis han bruker ortose eller ankeltape. Han har test løpt med ortose i kjelleren, og det virker lovende. Han er og GRUNDIG infomert om hvilke komplikajsoner som kan oppstå - så videre aktitivet skjer på eget ansvar og kalkulert risiko Vegard har selv regnet litt på sansynligheten for reskade av ankelen, og mener det skjer tidligst om et år, da han til vanlig kun tråkker over hvert tiende år, og nå er det opp til 10 ganger økt risiko. Kanskje mattelærer ER kan ta en titt på det regnestykket.
Jeg er ganske god på restitusjon. Jeg har gjort det vi håndballspillere er kjent for å være særdeles gode på: Overtråkk. Det er kanskje sånn at man blir god på det er en naturlig del av hverdagen. Eskimoer kan padle og rulle opp igjen. Håndballspillere kan tråkke over og restituere etterpå. I motsetning til andre utøvere som klager når de blir skada, kriger vi oss tilbake ved hjelp av teip, smertestillende og mot i brøstet. Det kan stilles spørsmålstegn ved om dette er en veloverveid taktikk (og det føler jeg har blitt gjort til gangs), men det er den taktikken jeg kan. Ankler som ikke leverer må konfronteres og tvinges til å gjøre den jobben Gud skapte de for å gjøre. Budskapet er: Ankel! TA DEG SAMMEN! I manges øyne er det kanskje passende at vett i pannen her ikke fulgte med i kjølvannet av mot i brøstet, men jeg har uansett løpt 45 minutter på mølla i dag med teip og støtteskinne. Kun en uke etter den fatale ulykkeshendelsen er jeg oppe å nikker, og mener i selvinnsiktens navn at jeg balanserer mot og vett ganske brukbart. Lett når du kan det.
SvarSlett