Jeg liker egentlig ikke å sykle. Jeg blir så sur i låra. Selv med lav puls. Da hjelper det å ha et par hjelperyttere. Mandagsøkta med Kristian Abelsen og Roger Os var av de bedre sykkelopplevelsene jeg har hatt. For det første er det særs hyggelige typer. For det andre er det godt å ha et hjul eller to å følge. I tillegg lot de meg sykle først i store deler av runden. Særllig i oppoverbakkene. Det er heller ikke feil. Det var litt som når jeg var liten og pappa alltid lot meg gå foran i sporet. Den psykiske faktoren ved å ligge foran i oppoverbakken er helt uvurderlig.
En liten digresjon: Det med å ligge foran i oppoverbakkene, sier jeg selv om jeg prøver å eliminere psykiske faktorer i konkurranseøyemed. Jeg er for eksempel nådeløs når det gjelder bortebane. Når man trekker fra de faktiske endringene i banedekke er det bare psykiske faktorer igjen. De må man da kunne heve seg over.. Digresjon slutt. (evt kjør debatt)
Så skal det sies at denne turen var i moderat intensitet. Og med frykt for stive lår og reprimande fra Sjefen var jeg forholdsvis disiplinert for å holde pulsen nede. Sjefen er ER, men jeg tror jeg skal begynne å kalle han Sjefen på fast basis. Litt sir Alex over han, så det er helt på sin sjefsplass. Jeg fikk kritikk for å ha løpt trappeløp så raskt etter overtråkket. Jeg sa bare "ja vel"og så ned. Uansett - selv med forholdsvis lav puls (150) er det ikke å stikke under et sykkelsete at man blir langt surere i beina av å sykle enn å løpe på tilsvarende pulsnivå. Det er verdt å merke seg. Man blir god på det man trener på. Jeg har et stykke å gå, evt sykle, som syklist.
Økta ble på 1,5 timer. Tok tiden mellom to punkter. 1 time og 18 minutter. Sier meg fornøyd med det. Sist jeg syklet den runden, det er to år siden, da syklet jeg på 1 time og 23 minutter. Og da syklet jeg så fort jeg kunne.
Ankelen er stadig litt bedre. Jeg konkluderer med at sykling er bra for hovne ankler og at det er utrolig digg med sykkelbukse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar