32.000 samlet inn, tunge bein og middels angst. Trenger jeg en idrettspsykolog?

Det har gått noen dager siden siste oppdatering av bloggen, men det betyr absolutt ikke at det ikke har skjedd noe. Det har skjedd mye, men det er ikke alt som er gladnyheter.

ARENA i Øst-Afrika. Organisasjonsbygging, bistand og

misjon i skjønn forening. Jeg har skikkelig troa på at det

kan bli krutt. Vurderer å melde meg på. Satser på afrikansk

dans da. Jeg er litt i dytten når det gjelder å begynne med 

ting der jeg mangler litt talent. 

Jeg begynner med den gode nyheten: Innsamlingen er i forholdsvis god gang. Vi har samlet inn 32.000 og det tikker stadig inn nye sponsorer. Vi bikker 50.000 i løpet av kort tid er mitt stalltips. Det er veldig moro. Det kan bli et godt bidrag når vi skal bygge opp ARENA-liknende leirer i Øst-Afrika.

Den dårlige nyheten er at jeg er tung i beina og har stigende angstkurve.

Etter mitt høydeopphold er jeg ikke akkurat full av krutt. Turen i seg selv var veldig bra, men etter nedturen på tredemølla i Kathmandu har det ikke akkurat tatt av. Det ble kanskje litt høy intensitet i høyden. Klassisk overmot. Dessuten hadde jeg ikke helt fått med meg at anaerob terskel ligger 5-10 slag lavere i høyden. I kombinasjon med at jeg var svakeste ledd i reisefølget, ble det kanskje mer høyintensitet-trening enn rolige økter. Pulsen spretter veldig fort til værs på 2000 meter. Det visste jeg for så vidt, men vanskelig å gjøre noe med. En puls som stiger fort og møter anaerob terskel før man har sagt "melkesyre", er ikke lett å ha med å gjøre. Det er mulig at høydetrening er for de som virkelig er toppidrettsutøvere.

Når magen i tillegg slår seg vrang har øktene de siste dagene blitt en slags naturlig/unaturlig intervall. Energiballansen har med andre ord vært på tynn is og dypt vann.

Kjell Markset - lett i steget. Akkurat nå tror jeg ikke han

 er så veldigengstelig for at jeg skal løpe fra han på 

CHRISC-løpet.

Mandag trente jeg intervaller med Kjell (Markset). Han var klart bedre enn meg. I går løp jeg langtur rundt Maridalsvannet og det gikk IKKE fort. Tror faktisk at det gikk saktere enn før jeg dro til Nepal. Dessuten hadde jeg tendenser til krampe i høyre lår.

Jeg ser at jeg ramser opp et knippe årsaker til at jeg ikke løper så fort som jeg kunne ønske. Når jeg nå sitter her og scanner hodet mitt for psykiske forsvarsmekanismer er det påfallende mange mekanismer som dukker opp.

Angst kommer susende. Jeg er redd for at jeg ikke skal komme i form. Tenk om jeg trener i 75 dager og ikke forbedrer meg mer enn med en halv runde fra sist. Makan til nederlag. Bortforklaringer og rasjonalisering hagler: De første avsnittene i dette innlegget er strengt tatt rasjonalisering av en dårlig form. Jeg innbiller meg at spenningen i beina er alt for høy. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg tror det likevel. Jeg skylder på en liten mageinfeksjon og hydetrening. Jeg har ingen forutsetninger for å tro at det er riktig. Jeg håper det. Det er i det minste en forklaring

Men jeg gjør det som står på programmet og håper at det skal løsne ganske snart. På torsdag skal jeg ha testløp. Skulle egentlig løpt rundt Sognsvann, men det blir nok en 3000m test i Seljord i stedet. Skal på korsvei. Mon tro om forbønn hjelper for tunge bein?

I dag har jeg løpt 45-15. Det var en liten bedring å spore i tider, men det tar litt for lang tid å komme igang.

Det er tøffe tak i toppidretten for tiden. Jeg håper på bedre tider. Helst i morra.

Her følger noen økter fra Garmin. Den siste ble foretatt på grusbanen på Sognsvann. Løpebanen var stengt, så da ble det rundt og rundt på grusen. Jeg kan kose meg med fine kurver på grafene. Viktig å klamre seg fast til det som er av lyspunkter.