Fantastisk fjelltur med påfølgende ydmykelse i Kathmandu

Siden sist har jeg hatt noen fine mengdetreningsturer til fots i de Nepalske fjell. Det var helt fantastisk. Slikt er vanskelig å beskrive med ord, så jeg velger nok en gang Erik Diesen-varianten.

1. Fantastisk fjelltur

Vi spiser høydemeter til alle måltider 

En liten tropp vi møtte på underveis. 

Vi var ikke helt alene. Muldyr er imponerende gode til å
gå i fjellet. Ingen tråkket over, til tross for at de har fire bein
å holde styr på.  

Det har no vært noen som hadde en høne å plukke med denne
fantastiske profilen. Fetter til Gullars?  

e

EK på 3.100 meter. Tynn og fin luft. Han løp selvfølgelig den
siste biten opp. Avhengigheten av oksygengjeld blir ikke
borte selv om man slutter å satse på løping.

I denne retningen ligger de virkelige høye fjellene.
Himalaya-fjellene skimtes i det fjerne. 

Selv om det er regntid nå, var vi meget heldige og hadde den
klareste dagen på turen da vi kom til det stedet med best utsikt. Det er litt usikkert hvilke topper vi ser her, men vi håper at
noen av de vi ser her er  over 8.000 meter.  

En slager av en rett: Momo. Skal lære meg å
lage den. Deig med gode ting inni.
 Dampkokt, stekt eller frityrstekt. 

Ydmykelse i Kathmandu
Etter en god del mengdetrening i den Nepalske fjellheimen på 2-3000 meters høyde (de er logget og ligger under treningsdagbok) var jeg litt spent da jeg skulle ned til Kathmandu på bare 1300 meter. Var innom å kjøpte et par Adidas Adizero lette løpesko, fant en fin tredemølle, og tenkte at alt lå til rette for at det skulle bli lett å løpe. Det viste seg å være ganske naivt tenkt. Men det skjønte jeg jo ikke da. Naivitet har en lei tendens til ikke å bli oppdaget før etterpå. Naivitet og etterpåklokskap er nok i slekt.

Derfor la jeg ut på en progressiv økt på 45 minutter. Planen var som følger:
10 min oppvarming i 10,5 km/t
30 min der jeg begynte på 12 km/t og økte med 0,1 hvert 90. sek opp til 14 km/t.
5 min i 14km/t tempo.

Det beste med økta var oppvarminga. Løp i 10 min i 10,5 km/t med ca 130-35 i puls. Gikk fint det. Så skulle jeg begynne og øke. Men det eneste som økte var pulsen. Trengte nesten ikke justere tempo. Presset det opp til 12.7 km/timen og da bikket jeg over terskel og måtte ned i tempo. Resten av økta handlet om å overleve. Kort oppsummert var det en omvendt progressiv økt. Jeg løp saktere og saktere og pulsen var alltid høy. Ikke veldig motiverende, men fin for ydmykheten.

Her ser du pulskurven og en liten videokommentar (tykk "detaljer" nederst til høyre på vinduet for å se mer av økta):

De siste to dagene har EK vært syk og Tore og jeg litt slakke. Så det har blitt lite trening. Kjørte en lett styrkeøkt i går, men i dag blir det nok bare å finne veien til bassenget og øve på å holde temperaturen.

I kveld reiser Tore og jeg hjem til Norge. Ser frem til å ydmykt oppleve høydetreningens finurlige konsekvenser.